Det går en bølge av deltakelse gjennom mediene. Tidligere likte journalister og mediefolk å snakke om publikum som oppdragsgivere. Nå skal publikum – eller ”det forhenværende publikum”, som det gjerne heter i slike sammenhenger – bli deltakere. Publikum skal bli journalister. ”Dialogjournalistikk” er et tidsriktig ideal, og det snakkes mye og gjerne om brukerorientering, om brukergenerert innhold, om journalistikk som et gruppearbeid, om deltakende journalistikk, om grasrotjournalistikk og selvsagt om borgerjournalistikk (”citizen journalism”).

Dialogjournalistikk og andre former for deltakende journalistikk er verdifulle nyskapninger. Ekte dialog er en utmerket ting. Liksomdialog er ikke noe å samle på.

Skal potensialet i de nevnte formene for journalistikk virkelig forløses, må samvirket med publikum også være basert på noen faglige kvalitetsstandarder og på genuin respekt for folket som tidligere gikk under navnet publikum. Det digitale må forenes med det originale. Samhandlingen med ”brukerne” må være reell. ”Brukere” som føler seg brukt kan komme til å bruke sin makt: De kan unngå journalister.

I boken Hva er journalistikk (Universitetsforlaget 2011) har jeg formulert ti bud for en oppegående journalistikk. Budet om deltakelse går slik: Du skal være ydmyk overfor ditt publikum, og aldri ty til billig smiger.

Det vil i fremtiden være behov for journalister som forstår sitt publikum, som kan heve seg over klisjéforestillinger om sine brukere. Det trengs journalister som ikke er for skråsikre i sine oppfatninger av hva folk vil ha. Det er behov for journalister som er i stand til å ta sitt publikum på alvor og som kan forholde seg til ulike publikum. Da vil det også tidvis være snakk om å gi de spesielt interesserte noe, og ikke nøye seg med å forulempe publikums intelligens.

For det finnes både god og dårlig tenkning om hvordan publikum og journalist skal spille på lag. Det heter gjerne at journalisten i større grad enn før må bli en veileder. At journalistikken må ta form av et seminar, snarere enn som en forelesning. Dialog og samtale er honnørord og ord som fortjener honnør om det er snakk om reell dialog og samtale. Problemet er at disse honnørordene like mye er uttrykk for en utvendig forretningsstrategi og at de slår over i smiger. Brukerne blir brukt. Og de vil neppe finne seg i det i lengden.

I stedet for å lefle med publikum bør den profesjonelle journalistens heller prøve en annen oppskrift: Den som handler om å utfordre sitt publikum, om å gi dem noe å bite i og noe å bryne seg på.

På tilsvarende vis kan intelligente varianter av deltakende journalistikk og brukermedvirkning gi den etablerte varianten noe å bite i og bryne seg på. For den nye brukerorienterte publiseringen kan også fylle en vesentlig rolle som korrektiv til de etablerte medienes journalistikk. Journalistiske vurderinger trenger løpende kritikk og motstand. Og det er fascinerende når folkelig engasjement utløses, når kreativitet og kompetanse i befolkningen settes i publisistisk aksjon, gjerne i opposisjon til etablerte journalistiske fortolkninger. Det kan gå for fort i svingene, men det kan også bringe frem viktig og kompetent informasjon raskt og effektivt. Tendenser til monopolisering av informasjon svekkes altså ettertrykkelig. Mulighetene blir legio for den som virkelig vil vite.

God journalistikk gjør inntrykk. Den gir opplevelse og innsikt. Dårlig journalistikk er bare irriterende. Den er så opptatt av å smigre sitt publikum at den undervurderer det. Den nører opp under en allmenn folkelig skepsis til medier og journalistikk. Da hjelper det ikke om den formidles til det siste nye innen fancy lesebrett og er lekkert pakket inn. Det er som det ble sagt i satellitt-fjernsynets barndom: ”Skitt er skitt, også per satellitt!”

Martin Eide
Institutt for informasjons- og medievitenskap
Universitetet i Bergen