Det enorme og helt spesielle informasjonsbehovet som oppsto etter bombeangrepet i regjeringskvartalet og massakren på Utøya, og som pressen var alene om å oppfylle, måtte tillegges stor vekt i den løpende presseetiske vurderingen, og kan gi en annen presseetisk konklusjon enn hva man ville kommet til i forbindelse med for eksempel publiseringen av en reportasje i etterkant av et enkeltstående drap i et lokalsamfunn. 

Vær Varsom-plakaten er en samling av normative etiske og metodiske utsagn som må tolkes ut fra den aktuelle situasjonen. Formålet med den etiske avveiningen pressen må gjøre, er alltid å forsøke å balansere hensynet til pressens samfunnsrolle mot hensynet til de berørtes personvern og til en forsvarlig behandling av kildene. I pressen har vi opprettet et faglig utvalg - med innslag av legfolk - til å vurdere konkrete reportasjer og artikler og komme med sin tolkning av hva som er god og dårlig presseskikk. I likhet med Vær Varsom-plakaten, er PFUs uttalelser veiledende, og kravet til det faglige utvalget er derfor at uttalelsen både gir et svar på den konkrete klagen og kan gi retningslinjer for andre publiseringssituasjoner. Like fullt vil svaret på om hva som er god og dårlig presseskikk, variere med den konkrete situasjonen. Den som har gjort sin presseetiske hjemmelekse, det vil si studert PFUs avgjørelser, stiller naturligvis sterkere når løpende avgjørelser skal tas i en uhyre vanskelig situasjon, der det er et nærmest desperat krav fra publikum til en hurtig oppdatering av situasjonen, og særlig på nett, radio og fjernsyn. Bare den som har vært i en redaksjon i en krisesituasjon, kan forstå noe av det presset man lever med i den aktuelle saken. Og igjen: Bombeangrepet på regjeringskvartalet og massakren på Utøya kan ikke sammenlignes med noen annen hendelse i Norge, som vår journalistgenerasjon har opplevd. 

 

Ingen av oss kan i dag svare på spørsmålet om norsk presse har bestått prøven, fordi ingen av oss har den komplette oversikten. Men av det jeg har lest, sett og hørt er jeg ydmyk i forhold til den jobben mediene så langt har gjort. Det er imidlertid et åpent spørsmål hvordan pressen vil mestre det etterarbeidet som nødvendigvis må gjøres også etter at man har dekket hendelsen og reaksjonene fra de som har blitt rammet, og hvor ikke minst pressens eget arbeid må granskes. At man får reaksjoner på pressens reportasjer, er naturlig. Jeg innrømmer at jeg flere ganger har tenkt den tanke at jeg ikke vil plage meg selv mer med å se fjernsynsbildene. At det kommer 12 klager til PFU, er ikke merkelig, og det er ikke overraskende at Per Edgar Kokkvold venter flere. Men at folk reagerer følelsemessig sterkt, betyr ikke at det foreligger brudd på god presseskikk. Jeg vet ikke hvor mange klager som kommer til realitetsbehandling i utvalget, men utvalget står overfor en voldsom utfordring nettopp ved å tenke gjennom hvordan man balanserer pressens uhyre viktige samfunnsrolle - som den institusjon i samfunnet som hurtig og kontinuerlig formidler troverdige nyheter og informasjon i en krisetid - mot personvernet. Ingen må tro at dette er et konfliktløst område. 

 

Wally Dean i Committee of Concerned Journalists i Washington (CCJ ble nedlagt i sommer) sendte meg nylig en mail der han påpekte at man i USA har man trukket den konklusjonen at i krig og nasjonale kriser har journalistene størst verdi for samfunnet ved å ivareta sin tradisjonelle journalistrolle: ”We conclude that the journalist is most valuable to society in the role of a "committed observer" and, in a time of crisis, is performing a patriotic role by asking difficult questions.  We have also found that important events remind the public about the importance of "traditional" journalism, with its emphasis on verification and the significant”, skriver Wally Dean, som selv har erfaring som TV-journalist og nyhetsleder i CBS News I Washington. 

 

Etter flere tidligere katastrofelignende hendelser har Norsk Presseforbund hatt erfaringskonferanser der representanter for de berørte parter, kan fortelle om sine erfaringer med pressen, og hvor representanter for pressen kan redegjøre for sine erfaringer med politikere, politiet og andre myndigheter. Det var gjennom en slik konferanse vi forsto at krisepsykolgene hadde noe å lære oss. Jeg håper NPs generalsekretær Per Edgar Kokkvold tar initiativet til en slik samling, når tiden er inne.